Et student(hunde)liv

En liten historie om livet på Ås, i studentmiljøet og den nye bosituasjonen på Pentagon. Hundene Katie og Roxy var Gry og min sin trofaste følgesvenn som var med på det meste... Hvordan skulle vi klart oss uten dem, -og hverandre.

.........................

"Fra høsten 2006 til vinteren 2008 var vi selvstendige, motiverte, arbeidssomme som aldri før og vi var "fullbarkede" student(hund)er....

Studiene startet brått! Og det var bare å løpe for å henge med i fagene.


Vi måtte ta siktet! Være målrettet og satse på at DETTE skulle vi klare.

Vi måtte sitte å konsentrere oss, få med alt det viktige som vi skulle lære. Ikke bare måtte vi sitte, men vi måtte også balansere mellom mange metoder og studiemål (eller labber i luften).

Vi håndterte fagene på ulik måte og fant de studieteknikkene som passet oss best.

Vi var hoppende glade over noen av fagene, og læringen gikk lekende lett.

Men ved tunge tider kunne den ene falle, føle seg litt nede og at man ikke hadde ytet så godt som man burde. Resultatene stod ikke alltid til forventningene...


Når man var litt nede og hadde falt, var det ikke annet enn å bare prøve å reise seg opp igjen...


Det var godt å ha en eier/hund som var med på å gjøre ting som var litt morsommere enn å studere...

Til tider gikk tiden så fort med studiene at vi følte at verden bare suste forbi.

Da var det godt å kunne ta livet litt med ro innimellom. Og noen ganger var begge slitne, og vi måtte hvile litt (10 meter unna hverandre på gresset) i hver vår hybel.

Men best var det når vi kunne koble av sammen, se en film og bare skravle...

Ved eksamenstider var det lett å føle at man hadde misforstått og bommet på oppgavene som ble gitt i eksamen.

Men som oftest klarte vi å sikre oss og gripe tak i det vi hadde forståelse for, og klarte å gjennomføre det meste...

Noen student(hund)er var litt bråe og vi kunne føle at vi nesten ble angrepet av noen. Ikke alle vi delte leilighet mye likte oss like godt, og det var best å søke dekning... (nevner ingen navn, Gry;P)

Noen ganger var det den ene student(hund)en som måtte vise vei og hjelpe den andre.

Mens andre ganger visste vi begge akkurat hvordan studiene skulle gjøres, og vi lå likt an i løpet om å nå målet.

Når vi hadde innfridd forventningene, var vi stolte:)

og løp rundt for å brife med resultatene... (eller ikke;P)

I noen av de vanskelig fagene var det annerledes. Da kunne vi føle at vi begge på en måte jobbet (løp) i feil retning...

Men til syvende og sist gikk det meste bra, og vi viste stor lykke:)



..................................

Takk for en fin studieperiode, Gry, den er ikke over enda - så vi får gi vårt siste!